Eller var det “The Road to Hell”?

Fredag 16.7 kl 1400 var det annonsert en happening fra EM i Elsinore på IM Haugesund sine sider og, som de fleste har fått med seg, var den store nyheten at fulldistanse Ironman kommer til Norge. Jeg var med på første IM Haugesund 70.3, så da må jeg jo være med nå og…

Egen impulskontroll ble raskt kastet på båten sammen med selvinnsikt og fornuft og deltakelse ble annonsert i de sosiale kanalene som treffer flest!

Normalt ville dette, når euforien ga seg, medført anger, sinne og desperat leting etter et gjemmested, men ikke denne gang.

Full Ironman er, ved siden av Norseman, mange norske triatleters drøm, så også min. Og når den kommer i eget nabolag er det bare å sette målet for 2018 skyhøyt.

Jeg er klar over hva det vil medføre, sånn cirka. Det vil si, jeg vet i teorien hva det vil medføre. Blod håper jeg å unngå – er litt pysete der, men svette og tårer? Garantert! I tillegg vil det bli nedturer i flertall og jeg skal gjøre det med en coach som har en tendens til å henge seg på mitt dårlige og svingende humør, meg selv!
Alternativet er jo å finne en annen coach, kanskje det finnes noen der ute som vil coache meg mens jeg coacher dem?

Men, litt kontroll har jeg:
Planen har allerede begynt å formes og jeg skal gi oppdateringer underveis.

Offisiell start på treningsprogrammet er 1. august og før det er planen å komme inn i noenlunde regelmessig aktivitet. Første 6 ukene er det Preparation-fase, 8 timer i uka fordelt på Strke/Core, løping og sykling – så får svømmingen komme litt senere.

Det blir garantert en begivenhetsrik reise, og dette blir kanalen for usensurert og rå rapportering av en 11 måneders reise. Alene eller sammen med en venn, til Perleporten, eller blir det “The Road to Hell”…

 

ironman svøm